av William Aanesen
Salme 5.8a. ”Men jeg – ved din store miskunn går jeg inn i ditt hus.”
Davids ord ånder av en grunnfestet og sterk kjærlighet til Guds hus. En slik kjærlighet
vokser og trives når Gud åpenbarer for den troende hvilken betydning dette hus har for ham.
Som Augustin sier: ”Elsk, men vit hva du elsker”.
Det hebraiske ord David bruker om Guds hus, ” Hekel”, betyr både palass og tempel.
Det samme ord er også brukt i Josva 18.1 når tabernaklet i Silo omtales. Begge steder er det
altså tale om et telt. Dette forteller oss at Guds forståelse av palass og tempel er en annen
enn menneskers. Vi er opptatt av det storslagne ytre, av størrelse og prakt, mens Gud bare er
opptatt av det indre, på innholdet. Måtte vi lære å se dette slik Gud og David så det.
Guds palass var et enkelt telt. Tabernaklets ytre var i alle deler ubetydelig, men dets innhold var herlig, forsoning og frelse for syndere.
I denne helligdom kom ikke noe menneske i sentrum, der var bare Guds frelse. Derfor kom
David stadig tilbake til dette telt. I tillit til Guds nåde fikk han her legge av seg sin synd og motta forsoning fra Gud. Derfor gikk ikke David veien til Guds hus av plikt, det var tvert om skritt i glede og takknemlighet. Veien dit ble ingen selvfølge, det var jo veien til soning og frelse og den var opplyst av Guds store miskunn.
I det nye testamente ser vi at det nå er de helliges samfunn som er Guds hus. Den lille flokken
av frelste syndere er Guds helligdom og palass. Denne nye pakts helligdom er i alle deler
ubetydelig, men dets innhold er herlig. Den som lærer å se på helligdommen som David får seg en åndelig aha opplevelse. Der finne vi at Gud bor i hele sin fylde av herlighet, nåde og frelse. Og her bor Gud helt til bortrykkelsens dag. For den som bare er opptatt av det ytre er
vennesamfunnet for lite eller ingenting å regne. Men for den som kommer inn i Guds helligdom og virkelig ser er den full av frelse og forsoning. For en som er fortapt i seg selv
finnes ingen herlighet større enn det. For slike vil aldri veien til vennesamfunnet bli gått av plikt, men i glede og takknemlighet. Det blir en vei i lyset fra Guds nåde og miskunn. Da vil kjærligheten til vennesamfunnet vokse og trives. Da elsker vi i sannhet, for da vet vi hva vi elsker.