av Ommund Tveit

Eg har ei tenesta stor for Gud Fra dag til dag i det stille, Der kvardagskleda vert høgtidsskrud Og Livsens småting så gilde. Ja skal eg eingong det store få, Eg må med truskap i alt det små I Jesus fotefar lydig gå. Og vilja det Jesus ville.

Sangen til Matias Orheim minner oss på noe viktig. Gud har gitt oss alle som tror på han, en tjeneste i Guds rikes arbeid. Vi tenker ofte at det er når vi er i finklærne på møter at vi har den største tjenesten. Det er jo viktige begivenheter, men kanskje er det aller viktigst det vi gjør i «kvardagskleda». Til sammen har vi en stor kontaktflate, der vi møter mange mennesker i hverdagen. Når de ser deg, ser de hvordan det er å være en kristen. Får andre lyst til å få det som deg, eller blir de glad for å ha en frihet som du ikke har?

Ingen har grunn til større glede enn vi som har tatt i mot Jesus. Det er det som gir frihet. Han har tatt vår synd, og vi kan synge, «Ren og rettferdig, himmelen verdig». Ikke noe er større enn det. Så må det være vår bønn til Gud at vi lever slik at flere får ønske om å oppleve det samme. Vi har mange rundt oss som trenger å oppleve, og ta i mot Jesu forsoning for oss. Derfor er du plassert der du er. Misjonsarbeid er også derfor det viktigste vi kan bruke vår tid på. Jesus er det eneste navn vi kan bli frelst ved. Det er ingen andre muligheter for frelse.

Takk for at vi sammen kan drive Indremisjonsforbundet Sør. Takk til alle som står på som fritidsforkynnere, ledere og ellers mange andre oppgaver i lokalforeningene. Vi har mange ansatte forkynnere, og vil gjerne få enda mer forkynnelse ut til vårt eget folk. La oss stå sammen i den store tjenesten for Gud.

av Ommund Tveit
Tenk om vi kunne få samlet alle religioner til en stor religiøs enhet. Da ville vi få en fredelig verden, og vi kunne arbeide sammen mot et felles mål. Magne tenker omtrent slik i dag. Som kristne er vi selvsagt opptatt med at Jesus må være med. Han er en viktig profet i Islam, og noen tolker det dit hen at energien i andre religioner kan være vår Jesus. Dermed kan vi ha fellesskap med alle, uten at Jesus er borte. Omtrent så naive er noen blitt. De tror at vi kan ha dialog, og finne felles sannheter i alle religioner. Gud hører vår bønn, selv om vi sitter i Buddha stillinger eller er i en moskè. Likevel blir det feil, når vi skal tilpasse oss andre religioner, for så å prøve å omdefinere innholdet slik vi selv ønsker. Jesus i Islam er ikke Guds sønn, og Allah har ingen sønn. Da nytter det ikke å si at de bare misforstår litt. Allah er ikke vår Gud, og Jesus vår Frelser er Guds sønn. Det betyr dessverre at alle muslimer henvender seg til feil gud, og kan ikke finne frelse der. Mange muslimer er flotte mennesker, men dette er en åndskamp, og de ber dessverre til onde åndsmakter.

Ef 6:12: For vi har ikke kamp mot kjøtt og blod, men mot maktene, mot myndighetene, mot verdens herskere i dette mørket, mot ondskapens åndehær i himmelrommet.

Dette er svært farlig, og vi må sørge for at vi aldri går i fellesskap med slike åndsmakter. Vi bør selvsagt snakke med muslimer, og gjerne forkynne evangeliet for dem. Men vi kan ikke ha åndelig fellesskap med dem.
Mye av Østens religioner kommer til oss i forskjellige sammenhenger. Spesielt innen alternativ medisin er det mye religiøst. Vi må være forsiktige. Ser absolutt at det er lett og bli revet med dersom en er sjuk og har prøvd mye for å bli frisk. Her er sterke åndsmakter som kan gjøre store ting, så det er lett å tenke at det virker. Det kan få store negative konsekvenser.
Luk 4:8: Men Jesus svarte og sa til ham: Det står skrevet: Herren din Gud skal du tilbe, og ham alene skal du tjene.
Det er ikke inn i tiden å tro at vi har en absolutt sannhet. På mange måter høres det fint ut om vi tviler, og åpner opp for at andre religioner kan ha noen sannheter. Dermed kan det bli slik at et fellesskap kan gi oss den hele sannheten. Og ikke nok med det, det som er sannhet for meg trenger ikke være sannhet for deg. Da er vi åpne og tolerante.
Jeg kan bare konkludere med at jeg finner den hele og fulle sannhet i Guds Ord, bibelen. Når jeg er klar på at Guds Ord er Sannheten, kan jeg godt tolerere at andre har andre oppfatninger. Men sannheten er og blir den samme, uansett hvor mange som mener noe annet.
Som Guds barn kan vi aldri søke etter åndelig felleskap med andre religioner, men vi kan forkynne evangeliet for dem. Vår Gud er den eneste sanne Gud, og Jesus vår eneste veg til frelse

«Jeg kan ikke være med i styret, fordi jeg ikke kan lede et møte». Et utsagn som jeg har hørt noen ganger. Stemmer dette? NEI. Det finnes mange andre oppgaver som styremedlemmer kan gjøre. Alle trenger ikke å lede møter. Men hvem bør da lede møter?
For en del år siden var det omtrent konsekvent formannen som ledet alle møtene på bedehuset vårt. Nå er det mye mer vanlig å dele på denne oppgaven. Jeg tror at det er bra, for da blir flere engasjert, og det blir noe mer variasjon i møtene. Nå tror jeg imidlertid ikke det bør være noe mål at flest mulig leder møte. På samme måte som en taler som er i en sammenheng på en plass, kan ha kontinuitet med det som forkynnes, tror jeg en møteleder kan opptre. Derfor tror jeg det kan være bra med samme møteleder flere kvelder hvis en har møteuke.
Hva vil det da si å lede møtet? Er det bare å ønske velkommen, finne sanger og så takke for alle som kom? Dette er jo gangen i møtet, men der er noe mer. Forbereder du møtet i bønn, eller kommer du fem minutter før det begynner, for så å forberede det som skal sies? Vi forventer at en taler forbereder talen. De fleste erfarne talere kan lett fiske opp en tale fra bunken, uten noen ny forberedelse. Det tror jeg i mange tilfeller blir en dårlig tale. På mange vis tror jeg det blir litt slik for en møteleder. Møtet bør forberedes i forkant, ikke minst i bønn. I våre sammenhenger er det lett å tenke at det er taleren som «drar» møtet. Det er nok mye riktig, men det er veldig viktig for taleren at møtelederen er en del av teamet, og er en støttespiller for taleren. Det er mange viktige oppgaver for en møteleder. Hvilke sanger skal vi synge. Hvem andre slipper til. Og kanskje det aller viktigste og vanskeligste. Hvordan avslutter vi møtet? Sier vi bare takk for nå. Skal vi ha innbydelse, bønn eller vitnemøte. En forkynner som kommer utenfra, kan nok ha klare formeninger om dette, men i mange tilfeller er det møtelederen som kjenner forsamlingen best og har størst forutsetning for denne avgjørelsen. Det er svært viktig at taleren føler at møtelederen er en støttespiller. Spesielt unge forkynnere trenger støtte og omsorg, men også eldre erfarne forkynnere trenger at andre står med i oppdraget.
Ta godt imot forkynnerne som kommer, og husk at også du er med og leder møtet. Du har fått en oppgave av Gud.

av Ommund Tveit
Vi kjenner historien fra 1 Mosebok, der slangen spør Eva, om gud virkelig har sagt. Han fordreier det Gud har sagt, og setter spørsmålstegn ved om det Guds har sagt stemmer. Dette sår tvil i Eva, og det fatale fallet er en realitet. Gud har så sendt Jesus for å rette opp fallet, for alle som vil tilhøre han.
Samme spørsmål som Satan stilte Eva, blir i mange sammenhenger stilt i dag. Har Gud virkelig sagt, eller er det bare Paulus som sier noe. Den såkalte «historisk kritiske metode», prøver bibelens troverdighet på andre kilder. Noe historie kan selvsagt bekreftes på andre kilder, men det er en helt umulig situasjon å prøve Guds Ord på andre kilder. Guds Ord er selvstendig og har autoritet langt ut over det vi forstår.
Hvis vi prøver å måle lengde i kilogram, får vi et problem. Med litt skolefaglig bakgrunn, så forstår vi at dette blir helt feil, og vi kan gjerne holde narr av noen som eventuelt vil prøve seg på dette. Det blir også omtrent det samme som å bruke instruksjonsboka for en traktor på en bil. Noe vil jo stemme, men mange ting blir helt galt. Det blir minst like feil å «måle» Guds Ord på «den historisk kritiske metode». Dvs at vi leter etter paralleller i andre historiske skrifter.
Bibelen er skrevet av vanlige mennesker, men det er Gud som har bestemt hva de skulle skrive. Bibelen er tydelig på at ikke en eneste liten tøddel av Guds Ord er feil. Da hjelper det ikke om en har Dr. eller professortittel, hvis en ypper seg mot Gud.
Kristne teologiske høyskoler som påberoper seg at de må ha frihet til forskning, har dessverre ikke skjønt hvilket fag de forsker på. Når noen har kommentert at lærere ved NLA har underkjent bibelens ord, så har vi dessverre fått mye bortforklaringer og forsvar, men lite klar rettledning. Disse lærere burde umiddelbart blitt innkalt til læresamtale. Utgangspunktet og fundamentet er bibelen, og hvis vi er usikker på om Guds fundament er godt nok, har vi et problem. Menighetsfakultetet har gitt helt opp å ha et bibelsk fundament for sin teologiske forskning. Det betyr jo at vi ikke kan forholde oss til at det er sannhet som kommer derfra.
Nå er det selvsagt veldig lett for mange å vinne over meg i en diskusjon. Jeg har ingen teologiske titler å stille opp med. Men til gjengjeld har jeg har noe mye større enn det. Jeg har min bibel, med Guds inspirerte ord som rettesnor. Skulle det tape en diskusjon, vil det likevel være det som holder til evig tid. Bare hvis Guds ord er vårt fundament og det vi bygger arbeidet på har ImF Sør en framtid som misjonsorganisasjon.