Forfatterarkiv: Anita Stensland

”HERRE, VÅR HERRE! HVOR HERLIG DITT NAVN ER OVER JORDEN. Salme 8.10

av William Aanesen

Alle som bestemmer seg for å gjøre seg bedre kjent med navnene Gud bærer i Bibelen vil komme til å gjøre den erfaring at det er både et oppbyggelig og fruktbart arbeid. Grunnen til
dette er at Gud fyller alle sine navn med innhold. Når Gud bærer navnet ”Himmelens og jordens skaper” gjør han det fordi det er han alene som har skapt himmel og jord.

Les videre

OMVENDELSENS DØR I LIVETS LABYRINT

Av William Aanensen

”Dersom den ugudelige ikke omvender seg, da kvesser Gud sitt sverd, da spenner han sin bue og sikter den inn.” Salme 7.13.

De fleste vet hva en labyrint er. Den er et forvirrende kaos av ganger i alle retninger. Innganger eller utganger er det overalt, men de viser seg snart å ende i blindveier. Labyrinten er enkel å komme inn i, men vanskelig å komme ut av. Les videre

Salme 6

av William Aanesen

Salme 6. 2-3A: ”Herre, straff meg ikke i din harme og tukt meg ikke i din vrede. Vær meg
nådig, Herre”.
Ved å be slik kan det synes som om David her vil unngå å bli tuktet av Herren. Undersøker
vi saken nærmere ser vi at det ikke er tilfelle. David har lært den viktige lekse å skille mellom Guds straff i vrede og Guds tukt i kjærlighet. De som straffes i Guds vrede rammes av dommen, det er både vannflommen og Sodoma advarende eksempler på. De som tuktes av Gud i kjærlighet føres nærmere Gud, slike eksempler finner vi i salme 32.4 og Hebr. 12.6-7. Les videre

SKRITT I GLEDE

av William Aanesen
Salme 5.8a. ”Men jeg – ved din store miskunn går jeg inn i ditt hus.”
Davids ord ånder av en grunnfestet og sterk kjærlighet til Guds hus. En slik kjærlighet
vokser og trives når Gud åpenbarer for den troende hvilken betydning dette hus har for ham.
Som Augustin sier: ”Elsk, men vit hva du elsker”.
Det hebraiske ord David bruker om Guds hus, ” Hekel”, betyr både palass og tempel.
Det samme ord er også brukt i Josva 18.1 når tabernaklet i Silo omtales. Begge steder er det
altså tale om et telt. Dette forteller oss at Guds forståelse av palass og tempel er en annen
enn menneskers. Vi er opptatt av det storslagne ytre, av størrelse og prakt, mens Gud bare er
opptatt av det indre, på innholdet. Måtte vi lære å se dette slik Gud og David så det.
Guds palass var et enkelt telt. Tabernaklets ytre var i alle deler ubetydelig, men dets innhold var herlig, forsoning og frelse for syndere. Les videre

Konservativ, radikal og fornyende

IMF Sør er normalt regnet for å være en konservativ misjonsorganisasjon. De fleste av oss lever nok godt med det. Hva betyr så det? Er vi konservert som erter på en boks? Dvs at vi ønsker å være akkurat lik som vi var da Fellesforeningene startet for omtrent 150 år siden. Det er vel rimelig enkelt å svare nei til det. For noen av oss er barne- og ungdomsårene så viktig at vi tenker at det som skjedde da, er den bibelsk rette måten å drive arbeid på. Jeg håper og tror at det på mange måter var riktig da. Det er derimot ikke sikkert at det samme gjelder i dag. Bibelen er ikke forandret, men vi er forandret. Paulus er tydelig på at han innretter seg etter folket han snakker til. Han endret ikke budskapet, men formidlingen.
For 50 år siden ble vi tatt med på bedehuset på kveldsmøter, og vi sov oss gjennom møtet. Det tror jeg i svært liten grad gjelder i dag. Vi kan jo da si at det burde foreldrene gjøre i dag også. Jeg tror heller vi må spørre foreldrene hva de ønsker seg av bedehuset. Min erfaring med dette er nok at barnefamilier ønsker seg møter på dagtid, der hele familien kan være samlet. For de som ikke er veldig interessert i å gå på møter, vil det virke unaturlig å reise fra familien for å gå alene på møte om kvelden. Hva gjør vi da? Svaret virker veldig enkelt. Legg møtene til en tid da familien kan komme samlet. Søndagsskole og møte kan gjerne være adskilt, men på samme tid, men vi må i alle fall møte hele forsamlingen.
Så hører vi ofte at vi må ikke provosere andre. Hvis kirka har gudstjeneste kl 11,00, så kan ikke bedehuset ha det samme. Alle som mener at kirka er den arenaen som har størst mulighet for å nå nye med evangeliet, bør engasjere seg der. For oss andre som mener at vårt eget indremisjonsarbeid har mer å tilføre i dagens situasjon, så må vi engasjere oss der.
Er vi er fornøyd med å opprettholde aktiviteten som «alltid» har vært der, med kun en liten reduksjon av møtegjengere pga naturlig avgang ved død? Tror det er greit at noen tenker slik. Det er trivelig med mange av de gamle bedehusene, men over tid er det ikke formålstjenlig å opprettholde alle. Noen minutters kjøring betyr ikke noe for oss i dag. Det er mye viktigere at vi finner en forsamling som forkynner Guds ord, og gir oss mat for sjelen. Derfor trenger vi sterke forsamlinger med møter søndag formiddag. Der må også hele familien få sine åndelige behov dekket. Dåp, nattverd, brodersamfunn og kanskje viktigst av alt, at Guds ord forkynnes slik det står i bibelen.
I blant kaller noen oss for fundamentalister, for virkelig å vise at vi nærmest er farlige. Jeg vil gjerne være fundamentalist, med den betydning at jeg bygger mitt liv på et sikkert fundament, som er Guds Ord. Da må vi i stedet for å tilpasse oss, kanskje bryte med samarbeid. Vi kan ikke ha vårt fundament i bibelen, og likevel samarbeide tett med andre som ikke ønsker å følge bibelen.
Til deg som har tro på at Indremisjonen vil være et viktig redskap framover. Se deg rund i ditt bedehus. Hvor stor del av forsamlingen er under 30 år? Er det naturlig at ditt bedehus har en aktiv og «ung» forsamling om 20 år? Hvis svaret er nei, ser jeg to muligheter. Dere endrer på arbeidet, så unge familier kommer. En annen mulighet er å opprettholde arbeidet så lenge der er nok folk. Da må du samtidig se deg rundt, og finne ut hvor skal våre unge familier finne sin åndelige heim. Snakk gjerne sammen med andre bedehus, og bestem dere for hvilket hus som kan bli den framtidige Indremisjonsforsamlingen.
Vi kan ta vare på et bål på to måter. Vi kan spare på aska, og se at her har vært et bål, eller vi kan legge mer ved på bålet. Å drive indremisjonsarbeid er å legge mer ved på bålen Husk at vi kan plante og vanne, men det er bare Gud som gir vekst.

Min rettferdighets Gud

av Willian Aanesen

Salme 4.2.

Denne salme er den første i en lang rekke av salmer som er skrevet til
sangmesteren. Når Den Hellige Ånd slik gir en sangmester i Guds menighet
i oppdrag å synge disse salmer forstår vi at innholdet er av så stor viktighet for
oss at vi gjør vel i å bruke tid på dem. I salme 4 er det bare tre ord vi vil stanse
for i dag, men det er da tre vidunderlige ord. Slik David har formet ordene,
vitner det om at han er blitt åpenbart en av de dypeste og mest sentrale sannheter
i kristentroen. En sannhet som først Paulus fikk lære menighetene i sine brev.
Som få andre av Davids salmer ånder denne av håp, trygghet, hvile og glede.
Han hadde jo fått se inn i den herlige sannhet at det er Gud som kommer til oss
syndere med sin rettferdighet i stedet for å kreve at vi skal komme til ham med
vår rettferdighet. Les videre

Jeg har en tjeneste

av Ommund Tveit

Eg har ei tenesta stor for Gud Fra dag til dag i det stille, Der kvardagskleda vert høgtidsskrud Og Livsens småting så gilde. Ja skal eg eingong det store få, Eg må med truskap i alt det små I Jesus fotefar lydig gå. Og vilja det Jesus ville.

Sangen til Matias Orheim minner oss på noe viktig. Gud har gitt oss alle som tror på han, en tjeneste i Guds rikes arbeid. Vi tenker ofte at det er når vi er i finklærne på møter at vi har den største tjenesten. Det er jo viktige begivenheter, men kanskje er det aller viktigst det vi gjør i «kvardagskleda». Til sammen har vi en stor kontaktflate, der vi møter mange mennesker i hverdagen. Når de ser deg, ser de hvordan det er å være en kristen. Får andre lyst til å få det som deg, eller blir de glad for å ha en frihet som du ikke har?

Ingen har grunn til større glede enn vi som har tatt i mot Jesus. Det er det som gir frihet. Han har tatt vår synd, og vi kan synge, «Ren og rettferdig, himmelen verdig». Ikke noe er større enn det. Så må det være vår bønn til Gud at vi lever slik at flere får ønske om å oppleve det samme. Vi har mange rundt oss som trenger å oppleve, og ta i mot Jesu forsoning for oss. Derfor er du plassert der du er. Misjonsarbeid er også derfor det viktigste vi kan bruke vår tid på. Jesus er det eneste navn vi kan bli frelst ved. Det er ingen andre muligheter for frelse.

Takk for at vi sammen kan drive Indremisjonsforbundet Sør. Takk til alle som står på som fritidsforkynnere, ledere og ellers mange andre oppgaver i lokalforeningene. Vi har mange ansatte forkynnere, og vil gjerne få enda mer forkynnelse ut til vårt eget folk. La oss stå sammen i den store tjenesten for Gud.

Relgionsdialog

av Ommund Tveit
Tenk om vi kunne få samlet alle religioner til en stor religiøs enhet. Da ville vi få en fredelig verden, og vi kunne arbeide sammen mot et felles mål. Magne tenker omtrent slik i dag. Som kristne er vi selvsagt opptatt med at Jesus må være med. Han er en viktig profet i Islam, og noen tolker det dit hen at energien i andre religioner kan være vår Jesus. Dermed kan vi ha fellesskap med alle, uten at Jesus er borte. Omtrent så naive er noen blitt. De tror at vi kan ha dialog, og finne felles sannheter i alle religioner. Gud hører vår bønn, selv om vi sitter i Buddha stillinger eller er i en moskè. Likevel blir det feil, når vi skal tilpasse oss andre religioner, for så å prøve å omdefinere innholdet slik vi selv ønsker. Jesus i Islam er ikke Guds sønn, og Allah har ingen sønn. Da nytter det ikke å si at de bare misforstår litt. Allah er ikke vår Gud, og Jesus vår Frelser er Guds sønn. Det betyr dessverre at alle muslimer henvender seg til feil gud, og kan ikke finne frelse der. Mange muslimer er flotte mennesker, men dette er en åndskamp, og de ber dessverre til onde åndsmakter.

Ef 6:12: For vi har ikke kamp mot kjøtt og blod, men mot maktene, mot myndighetene, mot verdens herskere i dette mørket, mot ondskapens åndehær i himmelrommet.

Dette er svært farlig, og vi må sørge for at vi aldri går i fellesskap med slike åndsmakter. Vi bør selvsagt snakke med muslimer, og gjerne forkynne evangeliet for dem. Men vi kan ikke ha åndelig fellesskap med dem.
Mye av Østens religioner kommer til oss i forskjellige sammenhenger. Spesielt innen alternativ medisin er det mye religiøst. Vi må være forsiktige. Ser absolutt at det er lett og bli revet med dersom en er sjuk og har prøvd mye for å bli frisk. Her er sterke åndsmakter som kan gjøre store ting, så det er lett å tenke at det virker. Det kan få store negative konsekvenser.
Luk 4:8: Men Jesus svarte og sa til ham: Det står skrevet: Herren din Gud skal du tilbe, og ham alene skal du tjene.
Det er ikke inn i tiden å tro at vi har en absolutt sannhet. På mange måter høres det fint ut om vi tviler, og åpner opp for at andre religioner kan ha noen sannheter. Dermed kan det bli slik at et fellesskap kan gi oss den hele sannheten. Og ikke nok med det, det som er sannhet for meg trenger ikke være sannhet for deg. Da er vi åpne og tolerante.
Jeg kan bare konkludere med at jeg finner den hele og fulle sannhet i Guds Ord, bibelen. Når jeg er klar på at Guds Ord er Sannheten, kan jeg godt tolerere at andre har andre oppfatninger. Men sannheten er og blir den samme, uansett hvor mange som mener noe annet.
Som Guds barn kan vi aldri søke etter åndelig felleskap med andre religioner, men vi kan forkynne evangeliet for dem. Vår Gud er den eneste sanne Gud, og Jesus vår eneste veg til frelse

av Willian Aanesen

SALME 2.1: ”Hvorfor larmer hedningene og hvorfor grunner de på det
som fåfengt er?”
Mye av det som skjer omkring oss kan vi stille oss spørrende til. Slik er
det både for kristne og ikke kristne. Vi som er kristne har det store
privilegium at en del av disse spørsmål gir Bibelen oss svar på. Men
samtidig til at Bibelen svarer på våre spørsmål tvinger den oss også til
å stille nye og nødvendige spørsmål. Det er et slikt vi møter her i teksten.
Salmisten har lært Gud å kjenne, noe som har overbevist ham om at Gud
alltid vil få det siste ord. I lys av Guds allmakt stiller salmisten seg
spørrende og undrende til at noen våger å stå Gud imot. Les videre